Stig Asplin (66) ble “avskiltet” for tre år siden. Nå går han til sak mot staten.
Det ringer kanskje noen bjeller når man hører navnet hans. Faren Per Asplin skapte i sin tid barnemusikalen “Putti plutti pott” og skapte barndomsminner for folk som er godt voksne i dag. Sønnen Stig valgte å bli lege og har de siste årene markert seg i kampen for en annen utsatt gruppe i samfunnet; rusmisbrukerne.
Han og en annen lege, Sverre Eika, møttes på Kirkens Bymisjon 24SJU som er et lavterskeltilbud for folk som lever på gata. De to legene fikk etterhvert et tett samarbeid i behandlingen av Norges tyngste rusmisbrukere.
De var i ferd med å skape et profesjonelt miljø og de ble lagt merke til av av andre leger som så at behandlingen fungerte. Dette var før pandemien.
En saga blott
I dag er historien en helt annen. De to legene er ikke lenger å finne blant lavterskeltilbudene i Oslo. Sverre Eika døde brått høsten 2021 og Stig Asplin sitter igjen vingeklippet av Helsetilsynet, fratatt mulighet til å skrive ut vanedannende medisiner med den enkle beskjeden: “Denne sårbare gruppen bør skånes for slike som ham”.
Han fikk vite om degraderingen av en pasient en fredag ettermiddag. Resepten Asplin hadde skrevet ut var ugyldig og ingen hadde gitt beskjed til legen selv.
“Helsetilsynet hadde altså rukket å informere samtlige apotek i landet og sendt ut advarsler til våre naboland, før de informerte den det gjaldt. Jeg fikk det rekommanderte brevet fire dager senere. Hva slags personalbehandling er dette?” spør Asplin i boken sin Uforsvarlig behandling.
Han blir mildt sagt sint når staten påstår at han skriver tynne journaler og ikke jobber tverrfaglig. Da ber han Helsetilsynet ta en titt på seg selv.
“Helsetilsynet skriver så kjekt at de “skal involvere pasienter, brukere og pårørende i alt tilsyn” (...) I min sak var ikke en eneste av de seks pasientene spurt, heller ikke pårørende. (...) men det verste var at de heller ikke var interessert i hvordan det stod til med dem”.
Andre leger i hans situasjon har fått muligheten til å forsvare seg. Asplins forespørsel ble
blankt avvist.
Han føler seg totalt misforstått og skjønner lite av hvorfor staten ønsker å straffe ham når han hele tiden har prøvd å hjelpe de som sliter aller mest i samfunnet vårt. Derfor går han til sak mot staten.
Døde en uke senere
Vi møtes i åttende etasje i Drammensveien 30, hvor det gamle Trygdeverket en gang huset hele denne bygningen. Her tilbringer han sine dager som vikar for bydelsoverlegen i Frogner, som er ute med fødselspermisjon.
– De tvang meg til å sette strek over alle relasjonene, alle de 110 stoffavhengige pasientene, de tvang meg til å si til dem "dessverre jeg kan ikke hjelpe deg lenger". Jeg ble kjempedeppa og sjokkert da dette skjedde. Jeg hadde ikke sett for meg at det var en mulighet.
Han tør ikke tenke så mye på hvordan det har gått med pasientene, men “en snill og hyggelig mann som alltid møtte opp i dress” døde av en overdose under en uke etter vedtaket. En som skulle vitne i rettssaken neste uke, døde ved juletider etter å ha begynt med gatedop igjen.
Etter en måneds sykmelding ble pandemien en slags redning for Stig Asplin. Det ble plutselig bruk for ham igjen og han ble leder for feberpoliklinikken for Oslo Vest under hele pandemien.
Men 66-åringen har alltid likt best å være allmennpraktiker.
– Jeg syntes det å være fastlege var fantastisk. Da kom jeg også i kontakt med alkoholikere, stoffmisbrukere og en del alvorlig psykiatri – folk som falt utenfor de vanlig systemene.
Tilsynssaker skaper frykt
Han er en selvutnevnt pragmatiker og liker å se resultater på det menneskelige plan – å kunne bidra til at pasientene får bedre livskvalitet.
– Det er krevende fordi du må være veldig tålmodig, og du må tåle å få masse kjeft. Også må du vite at det ikke nødvendigvis er du som gjør noe galt, men at det kanskje skjer fordi pasienten er frustrert. Så blir du et slags symbol på alt som er galt i pasientens liv. Det er en utfordring, men det er jo det som er jobben til en fastlege – å leve seg inn i og forstå pasientens problemer, og så prøve å hjelpe ham.
Han forstår godt at leger skygger banen når de møter pasienter som sliter med rus.
– Frykten for tilsynssaker er stor. Men det å jobbe med rus og psykiatri er krevende, fordi mange av pasientene har begeret fullt av absolutt alle slags problemer. Det krever tålmodighet og du får ikke alltid betalt av pasienten. Du må spille på alle de strengene du har. Og likevel går noen av dem på trynet om igjen og om igjen. Mange leger gir opp underveis og tenker at "nei, dette gidder jeg ikke mer". Men jeg er ikke sånn. Jeg tenker at dette er en ny utfordring og noe vi skal klare til slutt.
I boken tar han et kraftig oppgjør med "de skriftlærde fariseerne i LAR og Helsetilsynet".
– Kvaliteten på en doktors arbeid er jo egentlig hvor lenge du klarer å beholde pasientene i behandling. Ikke hvor lange journalene er, hvor mange urinprøver du tar eller hvor lite medisin du skriver ut. Hvis du skal få gjort noe innenfor psykiatri og sosialmedisin så må du nødvendigvis være legen deres over tid. Du må bli kjent med dem og komme inn under huden på dem. Og så sakte men sikkert kan du begynne å finne løsninger, sammen med pasienten.
Han ble lege for å hjelpe mennesker, ikke sole seg i status eller bade i penger.
– Det er et stort problem når alvorlig syke ikke får den hjelpen de trenger. Jeg tenker at den viktigste utfordringen for en fastlege, er alle de vanskelige pasientene. De som enten sliter veldig selv, eller som sliter med å finne seg til rette i systemene våre, som ikke får hjelp hos psykiateren, eller som mislykkes i behandlingsløpet sitt. Det er de som gir oss utfordringer og er det mest spennende å jobbe med.
– Handler om moralisme
Han fnyser av tilbakemeldingene han har fått av myndighetene og kaller dem "unnskyld uttrykket – naive idioter".
– Det er mange solskinnshistorier blant mine pasienter, og noen av dem har jeg beskrevet i boken. Derfor er det så bittert og meningsløst det som skjedde. Jeg var i en god stim. Jeg hadde opparbeidet meg et stort nettverk av samarbeidspartnere. Vi fikk det til. Vi gjorde en god og viktig jobb. Vi hjalp mange mennesker. Så kommer da helsetilsynet og punkterer hele greia.
Hvorfor skjedde det?
– Det er helt uforståelig for meg. Jeg tror det har med moralisme å gjøre. Helsetilsynet er sykelig opptatt av å passe på at legene ikke skriver ut for mye vanedannende medisiner. Han jeg samarbeidet med, nå avdøde Sverre Eika i Kirkens Bymisjons 24SJU, fikk jo stadig nye tilsynssaker. Han klarte merkelig nok å komme seg ut av dem. Men en annen kollega av meg, Dagfinn Haarr i Kristiansand, fikk til slutt femten tilsynssaker mot seg og valgte forståelig nok å gi seg som fastlege for å bli kommuneoverlege i stedet.
Et paradoks
Det er ikke bare leger som behandler ruspasienter som opplever en forskjellsbehandling fra myndighetenes side. Det er også store forskjeller mellom fastleger og sykehusleger.
– Dette er et stort paradoks, men en fastlege har åtte ganger større risiko for å få tilsynssak mot seg, enn dem som jobber på sykehus. Og hvis du jobber med narkomane kan du nesten være helt sikker på at du får slike saker mot deg.
Han er trygg på at han ikke har bidratt til avhengighet blant pasientene sine.
– Jeg har ikke skapt narkomane i min praksis. Tvert imot har jeg hjulpet narkomane bort fra avhengighet og til et liv i verdighet og med medisin på apoteket i stedet for gatedop og kriminalitet.
Hvem har noe igjen for å ta fra deg autorisasjonen?
– Det kan du spørre om. Jeg synes jo det er et mønster i dette. Og det mønsteret ser man jo også i saken om rusreformen. Den handlet om å behandle rusmisbrukere som pasienter, istedenfor som kjeltringer og banditter. De er jo ikke kriminelle og prostituerte fordi de har lyst til det. Det er de fordi fordi det er den eneste måten de kan skaffe seg penger til å kjøpe seg den medisinen de burde fått på resept hos fastlegen sin.
Mange land i verden har gått bort ifra straff som virkemiddel på rusfeltet. I disse landene ser man en tydelig nedgang i dødeligheten blant rusmisbrukere, samt en nedgang i kriminaliteten som tidligere har vært koblet til ulovlig omsetning av narkotika.
– Troen på straff og kontroll som virkemiddel finnes ikke bare hos det norske politiet, men den går langt inn i behandlingsapparatet. Det er kontroller opp ad stolper. Hvis du tråkker feil, blir du straffet og kastet ut av behandlingen. Man bruker konsekvent de samme virkemidlene i behandlingen som straffepleien gjør i fengsel og politivesenet.
Overdosetoppen i Europa
Han velger å tro at Jonas Gahr Støre sa nei til rusreformen fordi den ikke var omfattende nok.
– Jeg håper at Støre og Ap snart presenterer en rusreform som går mye bredere enn den de stemte ned i første runde. Det bør ikke bare bli en kriminalreform, men også en helsereform som går inn i selve behandlingen av pasientene. Det handler om å møte pasientene med tillit, istedenfor mistro. Og behandle dem med effektive, positive virkemidler istedenfor å straffe. Det er den ideologiske kampen vi er nødt til å vinne før vi kommer oss videre.
I mellomtiden er han stygt redd for at Norge kommer til å forbli på toppen av overdosestatistikken i Europa.
– Nå har politikerne heldigvis våknet og jeg tror reelt sett det er flertall på Stortinget for å få en omfattende rusreform.
Var det ikke flertall før Støre sa nei til reformen?
– Det handlet nok mest om interne forhold i Arbeiderpartiet, mye mer enn om selve saken da den ble stemt ned. Arbeiderpartiet er nok ikke imot en reform, men de ønsker en bredere reform. Og det ønsker jeg velkommen. I mitt hode er dette en reform som ikke bare gjennomføres i justispolitikken, men som også går langt inn i helsevesenet. Men om det er det de kommer til å presentere, det vet man jo ikke enda.
Når kommer den tror du?
– Tiden er overmoden, så det må jo komme noe snart. Men la oss håpe at denne forsinkelsen fører til at det blir enda bedre til slutt.
Gleder seg til rettssak
Hva tenker du om den siste tidens hendelser rundt politiet og deres forhold til saken?
– Det var Nixon som først introduserte begrepet "The war on drugs". Men for å si det rett ut, det ble ikke bare en krig mot narkotika, det ble en krig mot rusmisbrukere. Når jeg ser disse menneskene, så ser jeg ikke hardbarka kriminelle. Jeg ser noen som selv er avhengig av stoff og det er helt meningsløst at de skal sitte inne. Det hjelper ingenting og de blir ikke noe bedre menneske når de kommer ut. Det er et fatalt utgangspunkt.
Rettssaken pågår nå. NRK er et av mediehusene som kommer til å dekke saken. Tre ganger har de måttet avlyse innslag på Dagsnytt 18 fordi ingen har ønsket å stille til debatt mot legen.
– Jeg gleder meg veldig til å gå i retten. Advokaten min, Synne Bernhardt, har gjort en strålende jobb og påvist en lang rekke saksbehandlingsfeil fra helsetilsynets side. Men saken er først og fremst prinsipiell og handler mye om fastlegenes autonomi og deres rett til å behandle pasienter etter godt faglig skjønn.
Hvorfor tror du Staten fremdeles vil kjøre saken?
– Det har gått prestisje i den. Men de vet ikke hva dette egentlig handler om. De skjønner ikke hvordan rusfeltet fungerer. I hvert fall ikke for de dårligste pasientene. Og de skjønner ikke hva det vil si å stå i dette arbeidet i år etter år og jobbe med det på lang sikt. De tror liksom at jeg er en lettvekter som du bare kan gå til, så får du valium eller hva det skal være. Jeg er absolutt ikke en sånn lege.
Han rister på hodet.
– Jeg har hørt om leger som tar 1000 kroner for en resept. Det er sånne leger helsetilsynet bør interessere seg for, ikke de legene som faktisk prøver å hjelpe avhengige pasienter og som jobber samvittighetsfullt og tverrfaglig.
Fra boken Uforsvarlig behandling? av Stig Asplin.